Vekkerklokken står på fullt gap og hyler de verste toner i det klokken sakte men sikkert passerer 06:00 .. nøyaktig 06:01 begynner øyelokkene å løsne, og hjerneaktiviteten begynner å surre i det han prøver å summe seg til hvor han er.

Deilig med 4 timer søvn.

Etter å ha løftet de tunge beina over sengekanten, bærer kroppen videre til kontoret for å starte arbeidsøkten. Han prøver å tyde de uklare meldingshodene på eposten som har kommet inn i løpet natten, men gir etter for en morgendusj for å lette på trykket. En time senere er det klart for å bevege på seg. Bilen varmes opp og i dag er det avtalt at Joakim skal være med inn til en stor kunde å presentere 3D tegninger av et nytt prosjekt. Mitt dagsformål er å designe en salgsbrosjyre bildene skal brukes i, for et nytt produkt som skal lanseres tirsdag 19/1.

Med andre ord har vi ikke all verdens tid..

En drøy time senere ankommer vi kontoret på Høvik, og vi farer opp trappene til Mats’ kontor for å komme i gang med arbeidet. Iveren er stor – det er matlysten også, da ingen av oss rakk å kaste i oss frokost..

Dårlig timing.

Salgs- og markedsdirektøren setter en fot innenfor døra, for å hente Mats til et hastemøte ang. de nye annonsene vi skal benytte for 2010. Annonsene ble laget forrige uke, men etter korrektur skal litt justeres før de ble sendt av gårde til de ulike utgiverne. Etter drøye to timer med etterarbeid er det på tide å komme i gang med salgsbrosjyren – men der tok han helt feil. Salgssjefen for Key Account Management, ansvarlig for den nye produktlanseringen spør om gutta kan delta på et gjennomgangsmøte om et kvarter. Ti minutter senere står Mats og Joakim i døra til møterommet – 3D tegningen er komplett og brosjyremalen er designet.

På tide å fylle inn teksten.

Litt etterarbeid og det er på tide å eksportere 3D-arbeidet, noe som forøvrig ikke er en rask jobb. ( 10 timer senere og det er enda ikke ferdig..) Datamaskinene jobber i ett kjør for å rendre 3 ulike utsnitt..

Godt vi ikke har dårlig tid.

Før dem dem vet ordet av det har klokken passert 18:00, og det farer ut i bilen, forså og sitte i kø gjennom osloby og ankomst Drøbak 19:00 – de har ingen tid å miste. Kl 20:00 skal dem begge være i et møte på Peppes Pizza for å diskutere oppstart av en ny bedrift – med et genialt konsept og 3 timer senere setter dem begge fot i hvert sitt hjem. Datamaskinen surrer og går hvorpå bildene har nådd 79%…

da var det bare å fyre opp kaffetrakteren, for her blir det lite søvn.. nytt møte starter om 7 timer og 30 minutter… så var det noen som sa noe om å legge seg?

Denne teksten skrev jeg på en mobiltelefon sommeren 2009, jeg brukte omtrent 1 måned – fordi jeg skrev bittelitt hver dag og gjorde justeringer om, og om igjen ettersom tankene mine stadig gjorde nye fremskritt.. Den ble sendt til Ida Susanne og ble opprinnelig publisert på hennes blogg 25. Juli… men her kommer den også til mine lesere..

En psykisk utfordring. Et spill uten spilletid. En motstander uten motstand. Meg mot vinden, tiden – i evigheten. Jeg finner meg selv langt ute på “åkeren”. Alene. Tidsperspektiv? Neppe. Retningssans? Fraværende. Bare meg mot friheten, i et univers diktet opp av rike næringstopper viss største utfordring er med eller uten egg til kaviaren. Langt bort fra mennesker som tror at et mirakel er å be til gud om å vinne i lotto og stikke av med hovedpremien.

Vi er blitt så firkantet at vi bare ser det myndighetene ønske at vi skal se. Vi spiser bare det myndighetene vil at vi skal spise – og vi nikker med hodet og takker ja til økte avgifter – fordi vi ikke vet bedre. “Vindkastene” puster meg i nakken så hårene reiser seg. Gåsehud er en selvfølge. “Kornstråene” har lagt seg i bølger så langt øyet kan se. En solstråle har trengt seg gjennom den tykke veggetasjonen i horisonten. Jeg faller bakover som en skygge i det store spillet. Jeg fyller ingen rolle. Jeg flyter bare med mengden. I evigheten. Alene? Neppe

I skyggen av sitt eget speilbilde kan man se en mørk tåke, dypere enn der mørket blir sort, lenger enn øyet kan se og hjertet forklare.

En ond følelse du ikke kan se, ta på, eller forklare.
Likevel ligger den nærme nok til å føles.

Til å bæres. Til å irritere.

Tiden er den største utfordringen.
Ventingen er det den lever av.

Mer venting. Mer tåke.

Den graver seg lenger ned i mørket der ingen bunn utover din egen terskelsgrense setter stopper for hva dine nerver kan klare.

Kan du føle den? Kan du forklare den med ett ord?

Usikker.

Å kommunisere med seg selv. Noen vil gå så langt som å kalle det en «uvane». Personlig mener jeg det styrker sitt «psykiske jeg»; og gir rom for å se på ting annerledes. Alle har vært gjennom øvelser med seg selv for å forberede det viktige budskapet du skal overrekke noen som betyr noe, noen som for deg er noe mer enn hva ordene kan beskrive. Derfor vil det lette på trykket å snakke med seg selv, husk at når du er alene er du ikke alene.

Jeg liker å gi tankene friske innspill, jeg diskuterer med meg selv og forbereder dialogen, forklaringen eller tilståelsen. Jeg spiller begge parter; mottakeren er den vanskeligste. Hvordan kan jeg forestille meg hvordan mottakeren min vil reagere, eller si – gjøre. Jeg bedriver toveis-kommunikasjon med meg selv og lurer meg selv opp i et tankespill hvor handlingene er hvordan jeg selv ville reagert; en farlig strategi da vi alle stortsett er forskjellige og ser på ting i vårt eget lys.

Det hjelper til med å plassere ord, eller fylle ordene som allerede er. Du kan ikke ta tilbake det som er sagt, men du kan på best mulig måte gjøre det godt igjen. Ikke forvent at noen skal tilgi deg, da blir du heller positivt overrasket om de gjør. Jeg liker å leve etter det kjente uttrykket «det er bedre å angre på noe du har gjort, enn ikke gjort.», men kunsten er å vite hvordan du skal bruke det hvis du skal ha nytte av det.

Nå har jeg nettopp kommunisert med meg selv og reflektert over hvilke positive sider det å kommunisere med seg selv gir. Resultatet ser du over.